No empty bench in Soho Square
Denne stille, lille lungen i et av Londons mest hektiske og travleste er en perle. Et avbrekk fra storbyens mas og jag. Men det er også et sted for ettertanke. Er man glad i musikk om London, er det sted for å minnes den artisten, som sammen med Ray Davies fra The Kinks, har skrevet mest om London., Kirsty McColl. Her er en minnebenk som ærer henne, og det er neppe en tilfeldighet at den står akkurat her.
Soho er spennende, men også slitsomt. Lyder, stress, mas og trengsel kan tappe en for energi. Da er det godt å vite at London har sine mange grønne lunger. Rundt om i byen finnes små hager og parker som tidligere tilhørte boligkomplekser, ofte bebodd av den øvre middelklassen. Dette var deres rekreasjonsområder – grønnsakshager, møteplasser og steder for ro. De var inngjerdet og avlåst.
I dag er mange av dem åpne for allmennheten, selv om noen fortsatt låses om natten for å hindre hærverk. For en reisende er de små oaser av ro midt i storbyen.
En av disse lungene er lille Soho Square. Går du inn i de stille gatene fra Berwick Street, finner du denne rolige parken. Du passerer gjennom en port i spydgjerdet som omringer området, og møter grønne plener, smale grusganger med benker, blomsterbed, en statue, et bordtennisbord – og midt i det hele et lite oktogonalt bindingsverkshus i Tudorstil. Rundt dette huset finnes det myter: Det sies at det i kjelleren finnes en port til en underjordisk gang som leder helt til Buckingham Palace. Det er nok bare en legende uten rot i virkeligheten. Det er for øvrig litt morsomt at huset egentlig ble bygget for å skjule en transformatorstasjon – men det er kanskje typisk London å gi selv en strømstasjon et snev av Tudor-romantikk.
Parken ble anlagt på 1670‑tallet, den gang som King’s Square, oppkalt etter Karl II. I 1681 ble en statue av ham reist midt i parken. Den står der fortsatt, men nå nær den nordlige porten. Karl II var konge av Skottland, England og Irland fra 1660 til sin død i 1685. Han fikk tilnavnet «The Merry Monarch» på grunn av sin livlige hoffkultur og sine mange utenomekteskapelige eskapader. Det sies for øvrig at han hadde så mange barn utenfor ekteskap at han spøkefullt ble omtalt som «far til nasjonen».
Det som er slående, er alle benkene som står rundt i parken. På omtrent annenhver benk er det en minneplate over kjente personer. Den mest kjente er benken til minne om Kirsty MacColl. Det sier deg kanskje ikke noe? Vel, det er stemmen «alle» har hørt, men «ingen» vet hvem tilhører. Men du kjenner helt sikkert den vakre sangen Fairytale of New York, en av de mest spilte sangene rundt juletider. Der synger hun duett med Shane MacGowan i The Pogues. Hun har en utrolig vakker stemme, og er kjent som låtskriver med tekster om livet i London. Hun ga ut i alt fem album.
Kirsty MacColl ble bare 41 år gammel (1959–2000). Det er en gripende historie. Hun døde i en dramatisk ulykke da hun var på ferie i Mexico sammen med sine to barn. De var ute og dykket utenfor hotellets strand. Plutselig kom en speedbåt, som hadde forvillet seg inn i området, susende. Kirsty fikk dyttet sønnen unna, men ble selv truffet og omkom rett foran øynene på barna sine. Det må ha vært dypt traumatisk. Når jeg sitter på benken med en halv baguette og en Cola Zero, er det ikke fritt for at man gjør seg noen tanker om hvor skjørt livet er.
Det er ikke tilfeldig at denne minnebenken står akkurat i Soho Square; Kirsty MacColl har nemlig en sang med samme navn. Og på minneplaten står en tekst hentet fra refrenget i denne sangen:
«One day I’ll be waiting there, no empty bench in Soho Square.»
Hvert år på søndagen som faller nærmest 10 oktober er det en konsert til hennes minne i parken. Det er ofte en liten, uformell samling av fans – akkurat slik Soho liker det.. Og i etterkant er det gjerne samling på en pub i nærheten med livemusikere som spiller sangene hennes.
Ta gjerne å spill låten, den er virkelig vakker.
Parken ligger i dag i et område preget av bygninger i mange stilarter som følge av stadige ombygginger. Området er preget av kunstnerisk kreativitet, I dag finner man blant annet British Board of Film Classification, 20th Century Studios UK, Dolby Europe, St. Patrick’s Catholic Church og House of St Barnabas rundt plassen
Parken ble åpen for offentligheten i 1954. Parken brukes i dag til kunstnerisk aktivitet, filming, men ikke minst som et rolig avbrekk fra et av Londons travleste områder. Jeg anbefaler virkelig et besøk i denne vakre perlen av en park!
